Myten om Sunnmøringen
Utstammen og innstammen
Myten om Sunnmøringen
Av Agnar Mykle
Sunnmøre ligger ytterst mot havet – alene – fattig – isolert. Men en gang kan de ha vært et sentralt sted. Det må i så fall ha vært den gangen all transport og samferdsel gikk sjøveien.
Litt utenfor Ålesund – Sunnmøres hovedstad – ligger stedet Giske, som i vikingealderen skal ha vært sete for sjøkonger. Det lyder ikke utrolig; for satt man på Giske, satt man godt.
Hele Norgestrafikken, nær sagt hele verdenstrafikken, gikk jo da rett utenfor ens egen naustdør. Kom det et skip nordfra, vips da rodde sjøkongen ut og knep det. Kom det et skip sørfra, vips rodde sjøkongen ut. Knep han ikke skipet, så knep han i hvert fall en god løsepenge.
Utstammen og innstammen
Den indre del – fastlandet – består av fjorder, daler, fjellvegger, breer.
Den ytre del er en rad nakne, forblåste øyer som i meget liten grad egner seg som bosted for mennesker, i hvert fall bærer forbløffende mange av dem dyrenavn; Gåsøy, Harøy, Uksnøy, Svinøy … De er nesten uten trær, bortsett fra noen stengler av vill kaprifol som kryper tett til fjellfurene, og en og annen ripsbusk som huker seg ned bak et steingjerde.
De mennesker som skulle leve på disse utøyene, måtte ha trengt en egen stahet og gripekraft for ikke å bli revet på sjøen når stormen stod på.
Utstammen
Utstammen, som lever på øyene, er lyse i léten, avbildes ofte med rød topplue, og ernærer seg energisk ved fiske.
De kan ha et muntert og åpent blikk, muligens fordi de aldri har lest en bok. Om du viser en av utstammen en slik gjenstand, spisser han munnen og plystrer. Så entrer han som et ekorn opp riggen på sin skute, han vil vise deg noe.
Der, i utsiktstønna, tar han opp fele og bue og spiller en springdans for deg. Alle i utstammen er fødte musikere. Har han ikke fele, har han trekkspill. Og har han ikke trekkspill, så sitter han i tønna ti meter over dekket og duver langsomt med båten, fra side til side. Han ser uskyldig ut, men du vet hva han gjør; han sitter der oppe og teller sine penger.
Innstammen
Innstammen er dystrere, lumskere. De bor i fjorddalene, under isbreene, i skyggen av de høye fjell. Noen av dem har svart hår og ser ut som tatere, andre har rødt hår og fregner og ser ut som mordere. Ingen vet hva innstammen ernærer seg av. Fele og trekkspill er forbudt. Derimot har de reisende hørt lyden av husorgel. For lukkede dører synger de – kalde, skjelvende skrik; de synger liksalmen over det nye Norge.
For én ting forstår innstammen seg på; de vet hva en bok er. Gir du en av innstammen en bok i hånden, så veier han den, lukter på permen. Du ser det glimte dypt i et øye, blodskutt spør han: ”Er ho på dansk?”
Mens Norge i det 19. århundre samlet sine krefter for å ta steget inn i den nye tid, da samlet Sunnmøre sine mørke krefter for å tviholde på den gamle. De lot dreggen gå; bet seg fast i bunntaggen; rikket seg ikke.
Sunnmøre, ytterst mot havet, er endog trebart, hva enten det kommer av klimaforandringer, eller at skogen er blitt hugget ned. At det en gang har vært skog der, også på utøyene, kan innbyggerne se når de spar torv til brensel. Dypt i en myr kan de støte på en trerot. Men – det må man gi sunnmøringene rett i – det er ikke lett å tre frem for den store verden og gjøre en god figur med en gammel fururot under armen.
Når noen spør deg hvor du er født, og du sier Trondheim, kan du til en viss grad – ikke for sterkt – lene deg bakover og kjenne Kristianstén festning i ryggen. Du har gratis fått noe i dåpsgave. Det samme gjelder Bergen. Som bergenser kan du –
til en viss grad, ikke for sterkt – lene deg bakover og kjenne Håkonshallen i ryggen.
Om du sier at du er fra Sunnmøre, og lener deg bakover – detter du i havet.
Som sunnmøring har du ingen ting!
Sunnmøringene rodde lenge før Jesus ble født
Lærenem og praktisk
Det underlige er at til tross for deres formørkethet og forstokkethet, deres mangel på åndelig utsyn og konstruktiv fantasi, besitter sunnmøringene andre egenskaper som også må forefinnes hos en erobrer. De er robuste, utholdende, seige, de synes født med en immunitet mot svakhet. En del av Napoleons geni lå deri at han ubesværet kunne utholde flammende ørkensol som piskende snestorm på tundraen, – den ene dag var han i Egypt, den neste stod han foran Moskva. Det er presis som å lese om en sunnmøring.
Dertil kommer håndlaget, den praktiske sans. Da seilbåt ble erstattet med motorbåt, var en sunnmøring den første til å kjøpe seg en. Han hadde aldri sett en motor før. Han betraktet mekanismen i to minutter, så forsto han.
Han er Norges mest lærenemme mann.
Fagorganisasjoners skrekk
Gi en sunnmøring en slåmaskin, et vekkerur, en trikk – han vil på fem minutter kunne ta gjenstanden fra hverandre og sette delene riktig sammen igjen. Og om noe skulle gå i stykker, så gjør han ikke som en annen nordman – han setter seg ikke og venter bedagelig i to måneder på en reservedel fra utlandet. En sunnmøring sitter aldri bedagelig. Han reparerer tingen på stedet, selv, med spiker eller ståltråd.
Praktisk allsidighet, selvstendighet.
Innerst inne forakter sunnmøringen den mekaniserte og spesialiserte verden, fabrikkverdenen, han forakter industriarbeideren, kontorfunksjonæren, fastsatte tariffer, han forakter det flytende bånd, han forakter en arbeidsdag som ikke inneholder mer enn 8 timer, han ville i en fabrikk sprenge alle akkordsatser –
Sunnmøringen er fagorganiasjoners store skrekk!
De kom seg aldri i land i Norge
Langfjellene ble sunnmøringenes klagemur
Sunnmøringens klagemur
På jorden fikk de aldri utløsning for sin foretaksomhet, jorden var ikke blivende sted for dem. Slik ble i århundreder havet deres felt for aksjon.
I mange århundrer må sunnmøringene ha ligget i saltvann og trukket line, trukket garn, i isvann til opp til livet; – hvordan har de greid å overleve?
Også andre nordmenn er dyktige fiskere. Ta mennene i nord. Når det gjelder et skippertak – kapproing over korte strekninger – kan nordlendingene endog banke sunnmøringene, men da må det stå kvinner i fjæra og heie.
Uten kvinnegunst kan ikke en nordlending så mye som lee på seg.
De kom seg aldri i land i Norge.
Langfjellene ble sunnmøringenes Klagemur.
Norsk monopol på lidelse
Det er et besynderlig faktum at sunnmøringenes talespråk virker til det ytterste opphissende og utfordrende på nordmenn.
Det er syngende, messende, drevende, og tales ut av hengende munnviker; det har et islett av noe prylt, sleskt, sytende, en tone av jammer og forurettethet, av tannpine og mugg og fattigdom, som om Sunnmøre bærer hele Norges kors.
Som om de, av alle nordmenn, har hatt det vondest.
Som om sunnmøringen har
norsk monopol på lidelse.
Hvordan har de greid å overleve?
De besitter alle dyder
Det er avskyelige, så meget mer som de besitter alle dyder.
De har aldri frembragt eller tenkt noe stort, de har aldri frembragt en dikter, en statsmann, en folketaler, en vitenskapsmann, en komponist, en oppdagelsesreisende, en oppfinner, ikke engang en skøyteløper.
De har aldri frembragt en admiral, ikke en general, ikke en kaptein, ikke engang en menig soldat til å slåss mot svenskene, ja, ikke så mye som en fotballspiller til å spille landskamp mot Sverige – av en eller annen grunn har de overhodet ikke oppdaget Sverige, muligens fordi de har hele Norge imellom, og de tverrholder på at det er danskene som er fienden – skjønt det har ikke vært en danske å se på norsk jord siden 1814.
Norges mest forhatte mennesker
Sunnmøringene fekter, historisk, i løse luften, de fekter baklengs – denne norske hær av Don Quichoter har aldri gjort noe gjævt, til gjengjeld besitter de alle dyder.
De er nøysomme, sparsommelige, driftige, de er hederlige, pålitelige, ordholdne, gudfryktige, de er strenge familiemennesker, de henger sammen, som jøder, som erteris; bygger de ikke på de gamle, bygger de på slekta; de er Norges mørke Klan. Aldri har man hørt om en sunnmøring som har begått underslag, drukket brennevin, deltatt i pardans, bannet, klatret i lyktestolper eller badet naken på en strand.
De er uangripelige.
De er Norges mest forhatte mennesker.
Sunnmøringene er avskyelige
- så meget mer som de besitter alle dyder -
Beskjedne selgere av torskegarn
Bare langs med kysten drev en liten flokk av dem, fra fiskevær til fiskevær, fra by til by. Beskjedne selgere av torskegarn og oppkjøpere av agnsild, handelsreisende i motorolje og i konfeksjonsdresser, sekretærer for sildesalslag og for råfisklag, misjonærer mot alkohol og misjonærer for gudsriket. Kom ingen i land i Norge? Ingen. Bortsett fra en og annen som startet eplebutikk i en by (men han må ikke slå seg for sterkt opp; må ikke vise seg for driftig; om han de gjør, våkner de andre handelsmennene i gaten, reiser bust, det er som om de har følt nærværet av noe truende, underjordisk); bortsett fra en og annen som ble musiker; som skjønte, at om han ikke fikk tale, så kunne man blåse på horn…
Det er i litteraturen gitt mange beskrivelser av dem. En englender, om han hadde hatt en slik slektning, ville med lav stemme ha talt om Skjelettet i Skapet. Ibsen, i Peer Gynt, kalte dem Huhu
Alene ligger Sunnmøre, avsondret. Det er et stykke utskilt Norge – eller om man vil – et stykke etterblevent Island. Og der er mange ganger i en sunnmøring ansikt noe bittert og hjemløs å lese, som om han tenker: -. Den gangen for tusen år siden, da de gamle nektet å betale skatt til norskekongen, da de drog over havet og gjorde landnåm, og grunnla en republikk på Island; hvorfor fulgte jeg ikke med?
På Island kunne jeg vært president i dag.
I Norge kan en sunnmøring aldri bli president, en bergenser, en trønder, en odøling, hvem som helst, men en sunnmøring, aldri.
I Norge er de en attergløyme, en halvkasta, en paria, en latter og et ordspråk for folket.
Det osmiske kupp
Sunnmøringene kan ikke plasseres i industri og handel, der gjør de rent bord, ikke kan de plasseres i forskning eller diplomati; der gjør de skandale, men det fins noe som heter skolestellet, almuens barn må innpodes visse nødtørftige kunnskaper; litt regning litt kristendom, en smule norsk, og det er i sannhet en ufyselig jobb, år etter år, å skulle sitte på et kateter og mate skoleunger med evig samme oppvarmede kål; en maratonjobb; men sunnmøringene later til å ha en viss legning for det, samt en viss interesse for – hva er det de kaller det? – morsmålet.
Det fantes en fyr på Sunnmøre – hva var det han het? – han med morsmålet, og landsmålet? – Aasen, ja – Ivar Aasen, han skal ha skrevet en grammatikk for bygdedialekter i vest, en ordbok også; pussig fyr, en slags Sunnmøres Moses; sa Noreg i stedet for Norge, og gløsedrake for rakett; faktisk – nå, det er lokale snurrepipierier; en sunnmøring kan i hvert fall svinge et spanskrør.
Sunnmøringene brøt seg ikke inn. De skrevet ikke over Langfjellene; de grov seg heller ikke under, nasjonen hadde gjort seg porøs; de sivet inn i Norge.
Deres kupp vil – når historien en gang skal skrives – bli nevnt som det osmiske kupp.
