Frostadtinden er det høyeste punktet i Skodje kommune, Møre og Romsdal.
Toppen ligger på 807 moh, og danner grensepunkt mellom kommunene Skodje, Haram og Vestnes.
En tur til Frostadtinden er en flott tur som passer alle, og brukes også mye på vinterstid av skigåere.
Den velkjente varden står på Storetinden (801 moh). Frostadtind (807 moh) er ca. 600 meter lenger øst.
Turen til Frostadtind er en enkel og relativt lett dagstur de fleste kan ha glede av.
Kjør ca 25,2 km (forbi Brusdalsvannet) fra Ålesund sentrum. Ta av til Brattvåg/Vatne/Skodje i Vingårdskiftet.
Etter broen tar man til venstre mot Skodje.
Kjør gjennom Skodje sentrum og ta til venstre i retning Engesetdalen. Kjør 6 km og ta til høyre mot Storesætra.
Parkeringsplassen/bomstasjonen er 2,6 km fra krysset.
Det går flere veier opp til Frostadtinden. Jeg valgte å gå anleggsveien, først opp til Høgsetra og så videre oppover. Det er en enkel og grei vei med jevn stigning.
På toppen av anleggsvien tar man til høyre og begir oppetter lia, som har jevn stigning med endel brattere parti. Det går raskt å komme seg opp i høyden, hvor man blir belønnet med en spektakulær utsikt i alle himmelretninger; -Sulafjellet, Sukkertoppen, Godøya og Runde, Blåskjerdingen, Melen, Oterfjellet og ikke minst hvitkledde Sunnmørsalper som er et praktfullt syn. Når man har kommet seg til Vardtua (750 moh), er sjarmøretappen opp til Frostadtinden en ren fornøyelse.
(Kilde; Wikipedia)
Blåskjerdingen ligger på grensen mellom kommunene Haram i vest og Vestnes i øst. Bygda Vatne ligger på vestsiden, og Fiksdal på østsiden. Et skar deler toppen i to. I nord en smal topp på 1069 moh, og i sør et langstrakt topplatå på 1062 moh. Den søndre toppen danner grensepunkt mellom Haram og Vestnes, mens den nordre toppen er det høyeste punktet i Haram kommune.
Fjellet er lett å nå fra flere kanter. Med sin posisjon nær havet og bare omgitt av lavere fjell, er Blåskjerdingen godt synlig flere steder i ytre og midtre deler av distriktet. Fiskerne brukte fjellet til å navigere etter under torskefisket på Storegga; fiskebanken Egga utenfor Møre og Romsdal.
På vei opp til Skjerdingen er det også et rikt planteliv.
Tur til Oterfjellet kan startes på parkeringsplassen (Reset). Det er bare å følge samme stien som går til Melen. For å komme til Melen krysser man elven her, men til Oterfjellet kan man fortsette å følge stien videre fremover dalen. Oterfjellet ligger i bakgrunnen av en hytte lengst inne i dalen. Det er godt merket sti, slik at det er enkelt å komme dit.
Vardtua er siste høydedraget (ca. 750 moh) før man tar fatt på stigningen opp mot Stortinden (801) moh og Frostadtinden (807 moh).
Fra Vardtua har man gleden av å nyte en praktfull utsikt. Vær obs på at det kan blåse endel på toppene, så det er lurt å ha med en ekstra jakke i sekken, helst med hette).
Turen fra Vardtua (750 moh) til Storetinden (801 moh) gikk som en lek. Strålende solskinn og flott utsikt hvor man enn vendte blikket. – Til høyre for Stortinden ligger alpinanlegget på Ørskogfjellet badet i sol, og Sunnmørsalpene fra Stordal til Stranda/Sykkylven ligger som perler på en snor – utrolig vakre ikledd kritthvit vinterskrud, med skyggepartiene i vakre blåtoner. En fryd for øyet og balsam for sjelen.
Jeg hadde planlagt å gå hele veien frem til selve Frostadtinden – været var praktfullt; solen skinte fra en blå himmel, men det blåste så inn i granskauen at jeg bestemte meg for å la det være for denne gangen.
I tillegg fikk jeg ikke tatt den etterlengtede og obligatoriske kaffekoppen ved den runde varden på Storetinden. Det var også sent på ettermiddagen, og jeg tok derfor fatt på hjemturen etter å ha tatt endel bilder. Flott til å være 15. februar. 🙂
Kaffen måtte nytes i lavlandet der det jeg kunne sitte i ly for vinden.
Selve Frostadtinden ligger på 807 moh. Det er den store varden 600 meter østover fra Storetinden, som ligger på 801 moh.
På Storetinden står den kjente, runde varden. Mange tror dette er selve Frostadtind, da det er opplysninger om Frostadtind festet til varden, og man kan skrive seg inn i turboken, som oppbevares i postkasse på østsiden av varden.
Tilbaketuren gikk som en lek. Utrolig vakkert med ettermiddagssolen som kastet lange og late skygger i den gnistrende, hvite sneen.
Det er lett å se at vinden tar kraftig tak oppe i høyden, da høydepartiene hadde store områder uten snø, og vinden hadde bygd store skavler på nordsiden.
Blåskjærdingen, Melen og Oterfjellet var spesielt vakre i ettermiddagssolen, med de store partiene som lå i skyggen og dannet flotte kontraster.
På toppen av anleggsveien var det satt opp en stein jeg antar er kommunegrensen mellom Skodje/Haram eller Skodje/Vestnes. I ettermiddagssolen var den nærmest selvlysende.
Den fargesprakende solnedgangen i havgapet utenfor Godøya og Runde satte en ekstra spiss på turopplevelsen.
Og kaffekoppen med tilhørende niste ble inntatt like overfor Høgsætra – en ren nytelse. Aldri før har en Cevita-appelsin smakt bedre. – En tur som anbefales på det varmeste.
Det er viktig tenke over hva man trenger før man pakker sekken og drar ut på trugetur, især om man planlegger å dra opp i høyden, der det kan være sterk vind samt mye kaldere enn i lavlandet.
Jeg har laget en praktisk huskeliste over hva man bør ha med i sekken for å få fullt utbytte av turen. Ikke noe er mer ødeleggende for turen enn om man fryser, blir våt på beina, har dårlig feste i glatt terreng osv. – Turen skal nytes.
Termos, en god nistepakke, en appelsin og kanskje også en kvikklunch hører selvsagt også med på turen.
Enjoy! :
Jeg har to par truger, og har testet begge.
Wilderness (lilla) Har hælløfter, noe som kan være greit i bratt og steinete terreng. I vanlige stigninger bruker jeg dem ikke. Men i bratte skråninger er de gode å ha, da man ofte tar spenntak med tåpartiet for å gå oppover.
Festesystemet på Wilderness er svært bra, enkelt å stramme reimene både i fronten av foten og bak hælen.
På Vestlandet er det en god del bratte fjell der Wilderness-trugene er suverene.
Xplore (turkis) er også meget gode og stabile truger. Disse har ikke hælløfter, men er lette å gå med. I tillegg er de ikke så plasskrevende som Wilderness, slik at de uten problemer får plass i den lille tursekken min.
Gode og varme vintersko er et must. Ikke noe er mer ødeleggende for turen enn om man fryser på føttene.
Husk også å impregnere skoene før du drar på tur, for å unngå at de trekker til seg vann i områder der snøen kan være våt.
Det er alltid lurt å ta med et par ekstra sokker i sekken. Disse tar knapt plass og veier ingen ting.
Brodder anbefales å alltid ta med på turen. Som oftest starter man turen i lavlandet, på skogsveier som kan være isete og glatte. Med brodder kommer du deg trygt oppover før det er tid til å ta på seg trugene for å komme seg til topps.
HUSK å ta av broddene når du skifter til truger.
En god, vanntett vindjakke er fint å gå i. Den bør være såpass stor at du får en ekstra jakke under. Turen starter ofte i lavlandet, der temperaturen kan være mye høyere enn den er på snaufjellet. – I tillegg kan det være nesten vindstille når man starter, mens det på snaufjellet ofte kan blåse kraftig.
En vattert jakke eller tynn dunjakke med hette er derfor lurt å ta med i sekken. Det er utrolig hvor godt man da holder varmen selv om vinden er sterk. – En slik jakke veier nesten ingen ting, og du merker knapt at du har den i sekken. Derimot merker du godt at du får varmen i kroppen når du tar den på.
Jakken bør ha en vattert hette. For å unngå å fryse, er det viktig at ytterpunkter, som hode, hender og føtter holdes varme under hele tiden.
Min gamle skibukse med seler er perfekt til trugetur. Den sitter godt i livet, sitter løst noe som er praktisk i stigninger. Den er også foret, og kan festes godt rundt skoene, for å unngå at man får snø i skoen, og følgelig blir våt på beina.
Gamasjer
Det er smart å ta med et par gamasjer i sekken dersom du skal gå i terreng med mye løssnø (nysnø). Med gamasjer holder du deg garantert tørrskodd gjennom turen.
Personlig har jeg et par av de tradisjonelle Norheim-gamasjene. De fungerer bra, men har blitt anbefalt å kjøpe et par Gaiter W-gamasjer, som er av nylon, og følgelig ikke trekker til seg vann.
De små plaggene
må alltid være med på turen. En god hals, samt pannebånd er et must.
Personlig foretrekker jeg mitt gamle Missing Link-pannebånd av bommull/polyester, foret med fleece, og som festes bak med borrelås. Dette sitter stramt, og man unngår å bli plaget med øreverk eller -sus etter turen. Vinden kan være ubarmhjertig, og jeg bruker dette pannebåndet både sommer og vinter når jeg beveger meg i fjellet.
Legg gjerne et par ekstra votter i sekken.
Som påpekt tidligere kan temperaturen variere fra man starter i lavlandet til man kommer opp i høyden. I løpet av turen er man også mye i berøring med snå, så et ekstra par varme votter er smart å ta med i sekken.
Likeså en god lue som gjør at du unngår varmetap.
Isopor- og ullunderlag.
Når kaffen, nistepakken, kvikklunchen eller appelsinen skal nytes er det viktig at du sitter godt og holder deg varm. Det er ikke så mye som skal til. Men det er greit at man ikke fryser når man sitter på toppen av fjellet og nyter utsikten.
Et sammenleggbart isopor-underlag har de fleste for hånden. Jeg har også alltid med et av de hjemmestrikkede og tovede ullunderlagene som bidrar til at min «stressless» på fjellet er behagelig å sitte i. 🙂
Sekken må ha plass til truger og staver,
Det er lurt å ha en sekk med reimer slik at trugene kan festes på utsiden. – Wilderness-trugene er plasskrevende, og jeg har problemer med å få med alt annet om jeg setter dem i sekken. Ikke noe problem å feste dem med reimer.
Xplore-trugene tar mindre plass, og kan settes rett i sekken. Likeså stavene. Disse reguleres til minste høyde og tar knapt plass i sekken.
Når niste, termos, vannflaske og den obligatoriske appelsinen har fått plass i sekken, er det bare å ønske alle en BON VOYAGE.
